I en verden full av staller og stambøker, der raser følger de strenge standardene til menneskelige ryttere, er det noe uimotståelig romantisk rundt villhester. Og det er kanskje ingen villhester som er så høyt elsket som chincoteague på Assateague-øya.

Legendene spekulerer i om flokkene stammer fra overlevende fra et spansk skip som forliste langs Virginias kyst på 1700-tallet. Men uavhengig av hvor de kommer fra, så har ponnyene vandret fritt på Assateague i over 200 år.

Chincoteague fanget amerikanernes interesse etter publiseringen av «Misty of Chincoteague», Marguerite Henrys klassiske roman, inspirert av den årlige «Pony Swim», der en del av flokken gjetes av «saltvannscowboyer» fra Assateague-øya på andre siden av kanalen, ved siden av Chincoteague. Der ble ponnyene auksjonert bort for å hindre overbefolkning og samle inn penger til konservering.

Mens den er kjent som en ponny, er det noen som anser Chincoteague som en hest, da veksthemmingen ikke er genetisk, men heller resultatet av harde dietter på saltgress og -busker. For å kompensere for det høye saltinntaket, må ponnyene drikke nesten dobbelt så mye vann som en vanlig hest, noe som gir chincoteaguene deres karakteristiske utseende.

Ponnyene har korte, sterke bein, tykke maner og ser vennlige ut. Chincoteaguer finnes i en rekke farger, der den utpregede pintoaraberen er den mest populære.

I dag er villbestanden av chincoteague stabil, med rundt 300 ponnyer fritt vandrende på Assateague-øya. I mellomtiden øker de åndelige arvtagerne til «Misty» og flokkene hennes stadig i antall utenfor øya, der de bringer chincoteaguenes romantikk til resten av verden – til og med til Jorvik!